NDLA og forfatternes rettigheter

Verken Kjell Lars Berge, leder for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), eller Trond Andreassen, generalsekretær i samme organisasjon, er særlig nådige i sin omtale av NDLA (Nasjonal digital læringsarena), som skal produsere digitale læremidler for videregående skole.

Andreassen mener at forfatterne som skal levere tekst til NDLA, blir fratatt grunnleggende rettigheter fordi en avtale med NDLA innebærer at innholdet de produserer, ”fritt skal kunne deles, endres, kopieres og viderebehandles av andre”. Han er redd for at slike avtaler vil svekke kvaliteten på NDLAs læremidler alvorlig (Aftenposten tirsdag 13. mars). Kjell Lars Berge frykter at forfatterne i et NDLA-system blir redusert til stykkprisbetalte underleverandører, og at de i verste fall ikke får noen betaling i det hele tatt for arbeidet sitt (Aftenposten fredag 9. mars). Dette er sterke og ensidige påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Lønn for arbeidet

Først en kommentar til NDLAs honorering av forfatterjobben: Forfatterne i redaksjonsgruppene mottar lønn for arbeidet sitt i stedet for royalty. Er dette per definisjon en ulykke for den som skriver? Eller kan det hende at det faktisk er knyttet flere fordeler enn ulemper til godtgjørelse i form av lønn?

De fleste læremiddelforfatterne er ikke profesjonelle skribenter i den forstand at de lever av å skrive. De har vanligvis sin hovedbeskjeftigelse i skolen og produserer læremidler på fritiden. Royaltysystemet for honorering innebærer at det er salgstallene som avgjør hva de får igjen for de mange timene de har brukt på arbeidet sitt, og mange opplever at timelønna for strevet blir meget lav, selv med tilskudd i form av stipend fra NFF.

Dersom en mottar lønn for arbeidet, vil en for eksempel ha en forutsigbar økonomi, en vil være sikret ved sykdom og en vil få bedre arbeidsvilkår fordi forfatterjobben ikke kommer på toppen av den fulle stillingen som de fleste arbeidstakerne er avhengig av.

Å betale stykkpris for levering av innhold, altså et avtalt beløp for et produkt, er for øvrig en form for avlønning som også norske forlag praktiserer, for eksempel for levering av digitalt innhold, for lærerveiledninger og andre komponenter som aldri vil kunne bli lønnsomme, men som tilbys som del av en læremiddelpakke.

Opphavsrettigheter

Så til spørsmålet om opphavsrettigheter. Hvorfor i all verden vil NDLA at forfatterne skal tillate at deres tekster kan deles, endres, kopieres eller viderebehandles? For det første ligger det som et premiss i prosjektsøknaden at de digitale læremidlene som NDLA skal produsere, skal være gratis tilgjengelig for alle.

Men deling kan for eksempel også bety at en lærer har mulighet til å bruke bare deler av en tekst, et kapittel eller et oppgavesett, og skreddersy undervisningsopplegg som er tilpasset elevenes behov og ferdighetsnivå. Det er viktig å huske at læremidler først og fremst er hjelpemidler i en konkret læringssituasjon. Kanskje det er elevenes og lærernes behov som må veie tyngst her?

For det andre er det å utvikle læremidler i sterk grad en kollektiv prosess som involverer mange deltakere med hver sin form for spisskompetanse. Her er ingen plass for forfattergeniet som sitter i sitt lønnkammer og skal styre hele prosessen fra idé til ferdig verk alene. Tekster og oppgaver går gjennom en god del hender før de er klare for publisering, og det er både vanlig og dels nødvendig å samskrive, å bearbeide tekster fra ulike bidragsytere for å få til en enhetlig framstilling i et verk, å tilrettelegge språklig og pedagogisk osv. Denne prosessen har til hensikt å skape helhet og øke kvaliteten, ikke å forringe resultatet. Jeg tror at de som får forespørsel fra NDLA om å selge ferdigprodusert innhold som skal være en del av kjernestoffet i verket, har såpass innsikt i læremiddelproduksjon at de forstår hvorfor det kan være nødvendig å bearbeide bidragene deres.

Sist, men ikke minst, må det være mulig å videreutvikle de digitale nettressursene kontinuerlig. Dette er jo den store fordelen med nettressurser: De er langt enklere å oppdatere, videreutvikle og forbedre enn trykte bøker. En viktig forutsetning for å få til kontinuitet i arbeidet, er imidlertid at en kan bygge videre på det andre har laget før, selv om kanskje nye personer etter hvert overtar redaksjonelt ansvar eller skriveoppgaver. Da kan ikke kjernetekster ligge ”låst” opphavsrettslig på nøyaktig samme måte som skjønnlitterære tekster eller saktekster skrevet av forfattere utenfor redaksjonene.

Det er både forståelig og viktig at det blir debatt rundt NDLA. Men det er svært uheldig om de som uttaler seg, har konklusjonen klar nesten før diskusjonen er i gang.. (Lærebok-)forfatterens rolle er i endring på mange områder, og jeg synes det er verdt et seriøst ordskifte om NDLAs alternativ til forfatterrolle og -rettigheter virkelig er dårligere enn den frie forfatteren som riktignok har suveren råderett over tekstene han produserer, men som bare unntaksvis kan leve av skrivearbeidet sitt.

Helt til slutt: Det er selvsagt viktig å ta vare på forfatterrettigheter også når tekster publiseres digitalt, men det må da utarbeides et regelverk som er tilpasset det nye digitale markedet. Her har NFF etter mitt syn en presserende oppgave.